I artikkelen skrives det om mange uheldige konsekvenser av mye skjermtid blant små barn. Etter at jeg leste artikkelen var det mange ting jeg sitter igjen med, men jeg ønsker her å konsentrere meg om punktene i artikkelen som omhandlet at mobil blir brukt som avledning istedenfor trøst, ikke skjerm til barn under 2 år og skjerm erstatter annen aktivitet. Med skjerm mener jeg her smart telefon og nettbrett av ulike merker Apple og Samsung o.l..
I alle tider har nye generasjoner vokst opp med litt andre forutsetninger enn sine foreldre. Selv husker jeg at vi fikk fargefjernsyn med fjernkontroll og senere fikk vi Commodore 64 datamaskin. Det var på den tiden bare NrK som stod for kanaltilbudet, så alt for mye TV titting ble det ikke. Verre var det med spillmaskina Commodore 64, der fikk vi streng beskjed om at vi måtte passe oss, ellers kunne vi få firkantede øyne. Dette var på 80 tallet, men bekymringene fra foreldre når det gjelder ny teknologi og bruken er der fortsatt.
Det at skjerm blir brukt av foreldre som avledning for å trøste et gråtende barn ned i 8-9 måneders alderen, etter at det for eksempel har fått sprøyte hos helsesøster er etter min mening feilslått bruk av skjerm. En ting ville vært om den voksne er delaktig i bruken sammen med barnet. Og bruker det for å få til en samtale sammen med barnet. Men om det brukes kun for at barnet ikke skal gråte, og av barnet alene, da er det i hvert fall min mening at det ville vært bedre av den voksne å gi barnet trøst ved å gi barnet oppmerksomheten og samspillet, tryggheten det egentlig trenger i en slik situasjon. Dette for å sikre en god tilknytning mellom barnet og den foresatte (Evenshaug og Hallen 1993).
Barn under 2 år kan fint bruke skjerm, men det må brukes på en ordentlig måte. Med en ansvarlig voksen som kan veilede og hjelpe. Da vil skjermbruken ikke være barnepass, men en samhandling mellom den voksne og barnet. Slik som skjermbruk skal være når det brukes i barnehagen (Nilsen 2018). Videre stilles det krav til den voksne om å være seg bevist hvordan man lar barn drive med skjerm, og blir det mye bruk må den voksne kunne reflektere over hvorfor barnet ønsker å bruke så mye tid på skjerm istedenfor andre ting (Bølgan 2018).
Skjerm, skal selvfølgelig heller ikke erstatte annen aktivitet, men den skal komme i tillegg. Hvis den voksne enten hjemme eller i barnehagen er seg bevist bruk av skjerm, kan man fint ha med skjerm på tur. Og kan da brukes i aktiviteter i både skogen og ute ellers. Som Ståle Eivind Sagen snakker om når han intervjues i denne podcasten. Dessverre er det nok fortsatt mange voksne som er skeptiske til å ta med iPad’en ut fra stua. Og da må vi jo skylde på oss voksne, og ikke barna.
Tenk om noen kunne veiledet oss som vokste opp på 80 tallet, der vi satt med firkantede øyne foran TV skjermen med Commodore 64. Og om vi i tillegg kunne hatt tilgang på programmer som kunne ha vært litt mer oppbyggende enn de spillene vi brukte. Heldigvis har min generasjon vært av de første som vokste opp med stor tilgang på skjerm, så vi har litt erfaring. Selv om problemstillingene og tilgangen er annerledes enn det den var for meg, så finnes det i hvert fall litt mer kunnskap om hvordan vi kan bruke skjerm på en positiv måte sammen med barna.
Kilder:
Bølgan, N. B. (2018). Digital praksis i barnehagen. Oslo: Fagboksforlaget.
Evenshaug og Hallen. (1993) Barne og ungdomspsykologi. Oslo: Ad Notam Gyldendal
https://soundcloud.com/larerrommet/61-hva-er-god-bruk-av-teknologi-i-barnehagen
Nilsen, Marlin (2018). Barnehagens yngste barn. Fagbokforlaget
